Lenin, myten, mannen, politikken

Tale i forbindelse med åpningen av Postleninisme 3 i AvisTegnernes Hus Drøbak, 8. november 2014
v/tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, Kjell Dragnes

Jeg minnes en liten sovjetanekdote. Det hadde vært samfunnsfagtime på skolen, og lærerinnen hadde dosert om hvor fint og flott alt var i Sovjetunionen, slik landet var bygd på og videreutviklet av Lenins prinsipper. Det var gratis skole, helsevesen, gode boliger, garantert arbeid for alle. Noe helt annet enn i det kapitalistiske Vesten, der folket ble undertrykket av kapitalistene. Det var Lenins solskinnsstat.

Men på bakerste rad sitter lille Natasja og gråter. Lærerinnen spør medfølende: ”Hvorfor, gråter du Natasja? Hva er i veien?” Natasja tørker en tåre og snufser frem: ”Lærerinne, jeg vil også bo i dette fine Sovjetunionen. Hvor er det?”

Ingen kjære mor
En dag i april 1980, 110 år etter at Vladimir Iljitsj Uljanov ble født i byen Simbirsk, altså 22. april 1870, viste sovjetisk fjernsyn en dokumentarfilm.

Oppleseren med den dype, malmfulle røsten, senket den ytterligere en halv oktav, og sa: ”Lenin var i landflyktighet i Sveits. Lenin var glad i sin mor. Han skrev hjem: Det er kaldt i Russland. Du må ikke fryse mor, du burde kjøpe deg en jernovn, mor.”
Lenin var glad i sin mor, men var han glad i det russiske folk, og alle de andre nasjonalitetene som ifølge ham bodde i ”tsarimperiets folkefengsel”?

Myten
Myten om Lenin ble spredt vidt og bredt i Sovjetunionen, og for den sakens skyld, også rundt om i verden: t på fjernsyn, men også i pamfletter, i bøker, i spillefilmer, i lærebøker, i sanger, i taler fra fremtredende sovjetiske ledere. Lenin var overalt.
Ikke en eneste vitenskapelig artikkel eller avhandling kunne publiseres uten at det forekom et sitat av Lenin, av en eller annen grunn var det alltid relevant hva Lenin hadde sagt og skrevet. Og han hadde sagt og skrevet mye.

Han døde 21. januar 1924, bare 53 år gammel. Men han hadde en omfattende produksjon av politisk litteratur bak seg, ved siden av at han styrte og ledet en revolusjon fra 1917 og til han ble slagrammet i 1922 og måtte trekke seg tilbake.
”Lenin levde, Lenin lever, Lenin vil leve”. Slik lød slagordet.

Lenin og hans bolsjevikparti kuppet seg frem til makten og overtok den 7. november 1917 etter at krysseren Aurora hadde skutt en første salve mot Vinterpalasset i Petrograd. Det var 25. Oktober ”etter gammel stil”, det vil si den julianske kalender som Peter den store hadde innført i Russland i år 1700. Derfor kalles kuppet, for det var det det var, for ”oktoberrevolusjonen.”

Grunnleggeren med ideeene
Lenin var den som la grunnlaget for Sovjetunionen, opprettet i 1922, omtrent samtidig som han ble slagrammet første gang. Det var hans ideer som ble virkeliggjort av hans etterfølger, Josef Stalin.

Den største myten er :
Hadde bare Lenin fått leve, ville det ikke blitt noe av Stalins utskeielser, maktkamper innad i partiet, utrenskning, en menneskeskapt hungersnød i Ukraina, tvangskollektivisering, forsert industrialisering, deportasjon av hele folkegrupper, den røde terror mot politiske motstandere, et altomfattende hemmelig politi (tsjeka, senere også KGB).

Selvsagt må vi ikke glemme Stalins personlighet, hans stormannsgalskap, forfølgesevanvidd og hensynsløshet. Men det var Lenin som la grunnlaget, og han var like nådeløs når det gjaldt å oppnå målet. For Lenin var det hensikten som helliget middelet.

Berit Overgaard har nesten overgått seg selv (unnskyld et litt dårlig ordspill) når hun nå i denne utstillingen, i tidligere utstillinger som Postleninisme 1 og Postleninisme 2, tar et oppgjør med Lenin-dyrkelsen. Mannen, det vil si mumien, ligger fortsatt i sitt mausoleum på Den røde plass. Der har han ligget siden 1924. Der vil han bli liggende, hvis dagens president Vladimir Putin får det som han vil. Hans forgjenger, Boris Jeltsin, forsøkte på 90-tallet å få Lenin gravlagt ved siden av moren i byen som inntil 1991 bar hans navn. Men han oppga forsøket, selv om han fikk fjernet de stramme Kreml-vaktpostene fra det som ble kalt ”Post nummer 1” etter konfrontasjonen med nasjonalforsamlingen i oktober 1993. Putin mener at det vil være galt å fjerne mumien, fordi det ville bety at ”generasjoner av sovjetborgere holdt seg til feilaktige verdier.”

Putin har forøvrig også gitt innsyn i sine verdier. I en tale om rikets tilstand sa han det rett ut: Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning var ”den største geopolitiske katastrofe i det 20. Århundre”. Altså ikke 1. verdenskrig med rundt ti millioner drepte, eller 2. verdenskrig med så mange som 72 millioner drepte, derav 47 millioner sivile. Men altså at Sovjetunionen brøt sammen, på utrolig fredelig vis. Halvparten av russiske borgere er enige med presidenten. Så da blir han nok liggende en stund til, bare noen meter fra Putins kontorer i Kreml, nærmest som et religiøst symbol. Hans Sovjetunionen er borte, men i fravær av noe annet symbol, får han fortsatt ligge mer enn seks fot under, i sitt røde granittmausoleum. Lenin-dyrkelsen er ikke like intens som den en gang var. Men fortsatt kan man merke innvirkningen av hans ideer i det russiske samfunn.

Stor tenker
La det være sagt, Lenin var en av de store politiske tenkere og politiske aktører i forrige århundre. Det kan ingen ta fra ham, om man er enig med hans tanker eller ikke. Så hva var hans hovedtanker? Lenin, som tok tilnavnet i 1901, etter at han hadde tilbrakt tre år i indre eksil i Sibir, (1897-1900) hadde lest både Marx og russiske radikale forfattere på 1800-tallet.

Men hans hovedtanke, som er blitt til «leninismen», er at folket, det vil si massene, ikke selv vil kunne klare å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Det må en avantgarde, et eliteparti til, for å føre massene gjennom revolusjon, til proletariatets diktatur og deretter til kommunismen. For å oppnå dette, må man ikke ha noen form for moralske skrupler. Lenin hadde bare forakt til overs for det representative demokrati, slik vi kjenner det. Systemet var et redskap for borgerskapet, for kapitalistene, for å undertrykke proletariatet. I dag får vi se Lenin i ulike versjoner, svært ulike de mange bystene og statuene som sto overalt i Sovjetunionen, og som til dels fortsatt er på plass i mange russiske byer.

Uten karisma?
Men hvordan var han som person? Den amerikanske journalisten John Reed, mannen som skrev boken «Ti dager som rystet verden», beskrev ham slik i oktoberdagene 1917: «En kortvokst, tettbygd person, stort hode, stumpnese, i alt for lange bukser. Fargeløs, humørløs, kompromissløs, reservert, men med et formidabelt intellekt. Han har kraft til å forklare de mest kompliserte tanker på en enkel måte og å analysere den konkrete situasjon. Han er intellektuelt dristig og slu.»

Han er en leder kun i kraft av sitt intellekt, mente Reed. På en måte hevdet han at Lenin manglet den klassiske karisma, tiltrekningskraft.

Andre som møtte Lenin, var ikke enige med Reed. Lenin var som ung svært emosjonell, men han styrte sine emosjoner, sine følelser, inn i den revolusjonære sak. Han tvilte aldri på at hans sak var rettferdig og på sine evner som revolusjonær leder. Dette må han på et vis ha viderebrakt til dem som hørte på ham. Og han var en taktiker av rang, selv om han aldri i taktikkens navn glemte strategien. Han var også i stand til å lære av erfaringer, og endre teorien hvis kartet ikke stemte med terrenget. Derfor vant han frem. Og hans tanker vant frem.

Det er til dels forståelig i et Russland som hadde vært vanstyrt så lenge, der krigen mot Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde utmattet hele samfunnet, der store grupper som hadde forlatt landsbygda etter at livegenskapet ble opphevet i 1861, hadde levd under nærmest ulidelige forhold i de nye industriene som var bygd opp.

Som barn var Volodja en helt annen enn den Jesus-utgaven med blondt hår som ”oktoberbarna” hadde bilder av i sine bøker og på sine jakkemerker. Han var sterkt konkurranseorientert, glup på skolen, likte fysisk aktivitet, og kunne være temmelig destruktiv, hans fant på ting som ikke akkurat var ”hyss” a la Emil i Lønneberga. Disse egenskapene raffinerte han i sitt senere liv, både som intellektuell og som aktiv leder. Men glansbildet som både voksne og barn ble presentert for i sovjettiden, dekket over alt dette.

Lenins handlinger
Hva gjorde Lenin mens han var fullt ut aktiv som revolusjonens leder?
Han introduserte altså tsjekaen, det hemmelig politi. Han ga ordre om at tsar-familien skulle myrdes, behendig nok slik at ordren ikke kunne tilbakeføres til ham selv, han ga ordre om å sette i gang den såkalte røde terror under borgerkrigen, han ga ordre om å ta livet av prester (over 8000) og konfiskere kirkens eiendeler.

Lenin la grunnlaget for Stalin. Det var nok ikke dessverre slik som 12 år gamle Larissa sa det da vi i 1980 skulle intervju 12-åringer i forskjellige land om deres største ønske og fremtidshåp.
«Jeg skulle ønske at Lenin gjenoppsto, kom tilbake til livet», sa den brunøyde, livlige 12-åringen. Hun var brennsikker på at da ville alt bli bra, og mye bedre enn det sovjetsamfunnet hun da levde i.

Gudebildet Lenin er litt falmet etter hvert. Det er ikke helt som diktet som fem år gamle Aleksander, rett fra barnehage nummer 1128, fremførte:
«Den gang da Lenin liten var, han var som barn er flest. Han både skjerf og støvler bar, og falt i snø dernest.» Og da han så portrettene av sovjetlederne som sto ute på Kutuzovskij Prospekt, en av hovdgatene inn til Kreml, var han heller ikke i tvil. «Brezjnev er grei. Men Lenin er størst.»
Nyt utstillingen.