Lenin er alltid levende

Rapport fra åpningen av Postleninisme 3 v/Lena Gontsjarova

Det er lenge siden jeg hørte sanger fra min barndom som pioner… Men nu, etter at jeg var med på åpningen av utstillingen «Postleninisme-3» i Drøbak, hører jeg fra tid til annen den mektige kommunistiske barytonen som vi høytidelig marsjerte etter rundt torget i Drøbak. «Dagene og årene går – nye generasjoner kommer – men ingen vil noensinne -glemme navnet Lenin. Lenin er alltid levende – Lenin er alltid hos deg – i sorg, håp og glede. Lenin i din vår – i hver lykkelige dag – er Lenin hos deg og hos meg.»

Med denne sangen og «korsprosesjonen» i Drøbak sentrum åpnet utstillingen om russernes «kommunistiske gud». Utstillingen innbød til å betrakte den sovjetiske ideologien som en av det 20. århundres kvasireligioner, hvor korset på brystet ble byttet ut med oktoberbarnas emblem, de troende «bannlyst», og ikonene som hadde prydet hjemmene ble erstattet av bilder av Lederen. Lenin var ikke dårlig som politiker, men som menneske, ja. Hvor mange år har han ikke hans mumifiserte legeme ligget i mausoleet. Det er uforståelig – hvorfor….

POSTLENINISME
Berit Overgaards utstilling er burlesk og grotesk. For nordmenn fremstår de sovjetiske ritualene som en form for absurd teater. For meg er det min barndom og ungdom, riktignok med en viss bismak. Det var så mye løgn og hykleri. Det kan ikke ha vært enkelt for Voznesenskij å skrive det store diktet «Longjumeau» (om kaderskolen Lenin drev i Paris sommeren 1911). Voznesenski var heldig at han – som poet- ble født i en tøværsperiode. Under Stalin ville han blitt sendt til Sibir. Men han var også splittet, i likhet med hele sin generasjon, som ikke kunne tro og heller ikke la være å tro.

Mitt elskede Russland,
Det er dødsens alvorlig.
Alle dine smerter skjærer meg i hjertet.
Russland, jeg er din lille kapillæråre
Jeg har det vondt når
Du har det vondt, Russland.

Men, det synes for meg at det ikke handler om regimene. Kommunismen, som eksperimenterte med hele folket og ødela så mange mennesker, fysisk og sjelelig – er bare en del av vår mentalitet. (Filosofen Berdjaev mente at røttene til kommunismen var å finne i det russiske bondefellesskapet, og dette, tror jeg, vil ofte bli trukket frem i det postsovjetiske samfunnets videre utvikling). Men hvem skal vi legge skylden på for det? Vi er selv et hårdnakket og hårdhjertet folk, fremdeles med en primitiv, mytisk, og lite analytisk intelligens. Det går alltid dårlig med oss – under et hvilket som helst regime. Det er for lite kjærlighet i oss. Hva avføder dette? Monstre! (Kanskje er det lesningen av Bunins «Landsbyen» som har gjort meg så pessimistisk…)

BERIT OG SOSIALISME
Berit kom til Moskva først etter at sekstiårenes begeistringsbølge over romfartsbedriftene, med plakater som «Verdensrommet er vårt», hadde lagt seg. Hun opplevde de skammelige årene mot slutten av sovjetepoken, da «fire ganger helt av Sovjetunionen» (Brezjnev), gledet folk med sine «siski masiski» (hans måte å uttale systematisk på) når han viste seg på TV-skjermen. Medaljene som dekket brystet til nedenfor midjen, klirret, og rundt ham satt de lite mobile medlemmene av det geriatriske politbyrået ….

Hver 7. november fra 1980 til 1984 kunne Berit se småpiker med enorme, hvite sløyfer og røde skjerf, bærende på portretter av «medlemmene». Den gang drømte barna om at bestefar Lenin fortsatt levde. Den sovjetiske beundring av Partiet og partimedlemmene sjokkerte Berit. Da hun under de første årene av perestroikaen befant seg i grensebyen Kirkenes, fikk hun inspirasjon til utstillingen «Postleninisme». Berit malte om statuen til høvdingen for verdensproletariatet og portretter av samme, i kraftige farger.

Jeg antar at turister fra Murmansk (eller deltakere i kulturutveksling) som avla utstillingen et besøk, da grensen var blitt åpnet seg etter 70 år isolasjonisme, ble sjokkert over å se dette.
De trodde sannsynligvis at de kunne bli arrestert ved utgangen for å ha deltatt i denne gudsbespottelse.

Også i dag må Berit (innledningsvis) forklare nordmennene flere detaljer fra vår historie, spesielt det faktum at kommunistene forbød religion da de kom til makten. Flere år etterpå «forutsa» Berit at religionen, som da var på vei tilbake til SSSR, ville smelte sammen med kommunismen. Dette ble avspeilet i hennes norske utstilling «Postleninisme-2». Til denne laget hun «ikonene»: Lenin som St. Nikolai, Karl Marx som Elias, Boris og Gleb med ansiktene til Andropov og Dzerzjinskij, og erkeengelen Gabriel med ansiktet til Beria. (Historien til Pavlik Morozov har også gjort inntrykk på kunstneren. Blant hennes «ikoner» finner vi derfor Pavlik som St. Georg. Maksim Gorkij hyllet denne unge gutten som vi kan si drepte sin egen far. Nu hadde heller ikke Aljosja Pesjkov (Gorkij) noen enkel barndom. Og Pavlik anga faren etter påtrykk fra moren, som ikke tilga faren fordi han forlot familien.)

På bakgrunn av disse to utstillingene, skapte Berit «Postleninisme-3». Berit kan ikke forstå hvorfor, 23 år etter at religionen vendte tilbake til Russland, hvorfor et menneske som ønsket å bli begravet ved siden av sin mor på Volkovskij kirkegården, fortsatt er utstilt som et «utstoppet dyr». Jeg gikk rundt på utstillingen og leste våre slagord i norsk språkdrakt. De ble dermed fullstendig absurde, ta for eksempel «Lenin levde, Lenin lever», reglementet for oktoberbarna og eden til ungpionerene. Eden har jeg selv avgitt. Den husker jeg ikke. Derimot husker jeg da jeg kom småspringende, med et rødt, perfekt strøket skjerf viklet om albuen, inn i salen for å bli opptatt som pioner, spente en av de eldre pionerene ben for meg, og jeg falt. Jeg ble ikke fornærmet på gutten. Det var slik det skulle være. Fordi jeg levde for å hjelpe fattige barn i de kapitalistiske landene. De hadde neimen ingen lykkelig barndom.

SOVJETLANDENES HUMOR
«Verden overlevde fordi den lo» – og vi sovjetmenneskene overlevde av akkurat den grunn. Som vi spøkte når vi var hjemme på kjøkkenet! Til Iljitsj’ (Lenins) hundreårsdag skulle alle organisasjoner og bedrifter finne på noe. Kanskje kom de frem til noe skikkelig, men i folkloren fikk dette en «verdig» behandling.

Møbelprodusentene startet produksjon av tremannssengen «Lenin er alltid med oss»….
Parfymefabrikken «Ny soloppgang» kom med parfymen «Duften av Iljitsj» og såpen «På leninske steder». Krupskaja konditorifabrikk hang ikke etter og lanserte sjokoladen «Iljitsj i sjokolade» og brandyen «Lenin i Tappingen».
KGB utlyste en konkurranse om beste Lenin-vits. 2. og 3. premiene var: Langvarig ekskursjon til leninske steder, inkludert besøk i Sjtsjusjenskij (der Lenin var forvist) og førstepremie: Møte med jubilanten. I boligstyrelsen hengte de opp et bilde av Lenin ute på gaten, i saueskinnspels og med pelslue i hånden, og med påskrift øverst: «Isbryteren Lenin».
Og på den all-sovjetiske legekonferansen hevdet de at vår progressive lammelse er den mest progressive i verden.

KLAR AGITASJON
Man sier at Lenin-statuen på det sentrale torget ikke helt passer byen, da den peker tydelig mot spritbutikken. Og hele denne komposisjonen skal bety «Vi følger Lenins kurs» eller «Kamerater, gå den sanne vei». Men vi mener at Lenin ofte står med ryggen til kirkene. Jeg kom tilfeldigvis over et bilde av «Lenin på ovnen», som vi alltid besøker når vi er i Sokol. Slik, på kjøpmanns vis, velfødd og selvsikker, står Lenin i Rybinsk.